Det er viktig å kunne bekle flere posisjoner på banen.
Det er viktig å kunne bekle flere posisjoner på banen.

Det er viktig at barn prøver flere spillerposisjoner

En del barnetrenere bestemmer tidlig hvilken posisjon de forskjellige spillerne skal ha. Dette gjøres først og fremst for å øke sjansen for seier, ikke for å stimulere utvikling.

«Simen er god til å skyte, han må spille spiss. Joakim er høy og fysisk overlegen, han må spille i forsvar.» Dette er hypotetiske eksempler på hvordan barne- og ungdomstrenere ofte tenker. Men er det egentlig så langt fra sannheten? I så fall er det lite bra, fordi fotballhverdagen til hver enkelt blir monoton og kjedelig. Hvis spillere ikke får bytte på posisjoner av og til, kan til og med frafallet øke, fordi spillere ønsker ikke å stagnere i samme posisjon.

De fleste barn ønsker å være en angrepsspiller. Selvsagt gjør de det. Da har man muligheten til å score mange mål. Dette kan være med å gjøre ivrige foreldre stolte. Foreldre som til og med kan ha en premie eller belønning pr scorede mål. Men hva da med de som ikke får spille i angrepsposisjon? Det blir urettferdig for dem, og dermed er det viktig å rotere spillere og posisjoner i utviklingsårene.

Forbedrer forståelsen

Selv om man skulle fjerne «rettferdighet» fra prinsippet om at spillerposisjoner bør roteres, så har det også andre fordeler. Dersom en spiller har prøvd andre posisjoner, økes spillerforståelsen. Dersom hver spiller øker forståelsen av andres roller, vil også lagets nivå heves betraktelig. På grunn av at en ny posisjon gir nye utfordringer, bedres også de tekniske ferdighetene og en hurtig taktisk vurderingsevne utvikles. Dette gjør at sjansen for å ta den riktige avgjørelsen i en ny situasjon øker, og sjansen øker også for at man lykkes med valget. 

En rotasjonspraksis kan også være sterkt bidragsytende for å bedre lagmoralen. Spillerne blir mer likestilte, enten de scorer mye eller lite, fordi alle får prøve. I stedet for at effektive spisser skal klage på at forsvarere slipper inn mål, så får angriperne selv føle på hvordan det er å være en forsvarsspiller som sliter. Rotasjonen kan dermed gjøre at spillerne i større grad spiller samme spill og samarbeider på banen.

Hvordan rotere?

Det er mange måter å sette opp et rotasjonssystem, men et forslag er å bytte roller hvert tiende minutt. I 7-er fotball vil eksempelet se slik ut. 1 keeper, 3 forsvarere og 3 angripere. Etter ti minutter går forsvarsspillerne i angrep, angrepsspillerne ut og tre nye spillere inn i forsvar. Man kan også bytte keeper samtidig, eller ved pause slik at kun to spillere står i mål hver kamp. Dette rotasjonssystemet sikrer at alle får spille like mye, på forskjellige posisjoner. 

Fordelen med et slikt rotasjonssystem som nevnt over, er at det i liten grad brukes skjønn og subjektive meninger. På grunn av at man kun følger et retferdig system, er man dermed også lite utsatt for kritikk fra ivrige foreldre.

Hvorfor roterer ikke «alle»?

Det er liten tvil om at et rotasjonssystem er rettferdig, men hvorfor bruker ikke alle barne- og ungdomstrenere det da? Ofte kan det handle om to grunner. Det ene er at den effektive spilletiden går ned med mange bytter, det andre er at sjansen for tap kan øke. Et press fra foreldre og tidlig utviklede spillere kan også være ubehagelig, dersom man ønsker å innføre et rotasjonssystem. En hver spiller vil selvsagt ha en favorittposisjon, og alle spillere har posisjoner de er best i, men dersom man roterer blir det rettferdig for alle. 

Dersom man ikke ønsker full rotasjon, er det også mulig å sørge for at alle posisjoner roteres på trening, og at man fordeler spillere i keeper, forsvar og angreps grupper på et par måneder om gangen. Dermed vil også alle få prøve seg i ulike roller, men logistikken rundt vil kunne bli noe mer urfordrende. 

PS: Artikkelen er oversatt fra vår tyske journalist

Tilbake

ANNET INNHOLD